Thomas Hauerberg og hans hunder

Her har Mariell vært med på harefall for min finskstøver Högbrons Marshall

Vi starter med en artikkelserie om
medlemmene våre i Romerike Harehundklubb.
De forteller litt om seg selv, og hvorfor de driver med denne hobbyen.

Her er litt om Thomas Hauerberg.
Hei Thomas, hva var det som gjorde at du startet med jakt med drivende hunder, og hvor
gammel var du når du begynte?
Det hele begynte i ung alder da min far og hans brødre drev med harejakt.
Så harejakta er mer eller mindre medfødt. I ung alder var det spennende med all slag
jakt å duejakt var veldig spennende, der det ofte ble skudd sjanser. Men å felle et vilt for en drivende støver, først og fremst hare etter en klingende los er i en egen klasse.
Så jeg oppfordrer oss voksne til å la ungdommen få felle vilt å kjenne på mestringsfølelsen og
kanskje vi klarer å rekruttere en og annen yngre til å skjønne hvilken fantastisk hobby vi holder
på med.

Hva slags hund har du? Var valg av hunderase et bevist valg eller er det tilfeldig at du har
denne rasen i dag?
Det med rase er ikke så viktig for meg, det viktigste er å ha en god og solid og ikke minst
en sunn og frisk jakthund. Det falt meg naturlig å fortsette med Finskstøver da det er dette jeg har «vokst opp med». Finnen er kjent for et godt mål noe som er viktig for meg, sammen med god jaktlyst noe som er helt avgjørende.

Har du hatt noen hund som i dine øyne har vært bedre eller på annen måte har utmerket seg
mer enn andre? Fint om du kan gi oss litt informasjon om denne/disse hundene og fortelle litt
om hva det er/var som gjorde denne/disse spesiell?

Blir vel helt naturlig å nevne Elvåsen`s Emil.
Emil var en fantastisk hund på alle områder, han hadde «det» blikket i øynene, man
skjønte at det var noe mer enn «vanlig» hund, klokskap og lydighet var nok det man
kan se tilbake på som ekstra spesielt med Emil. Det ble mange timer og mil i bilen med Emil rundt i Norden på jaktprøver og utstillinger noe som resulterte i at han oppnådde tittelen RR Nordjch Nv-07 Nuch Such! Vi gjorde det godt i de mesterskapene vi stilte opp i, kan nevne klubbmesterskapet i RHK, Distriktsmesterskap og Norgesmesterskap. I tillegg til å bli kåret til årets hund i lokal klubb.

Hva mener du skal til for å få til en bra drivende hund?
Å få frem en harehund til en stabil å god jakthund krever at man legger ned mange
timer i skogen helt fra valp/unghund stadiet. Tålmodighet er nok et nøkkelord!
Oppsøke vilt tette områder (god harebestand) å la hunden få utvikle seg, tror selv at
man skal legge vekt på positive opplevelser i skogen sammen med hunden, det skal være
gøy å være på jakt. Man kan kjøpe hund av de beste linjer men uten å legge ned tid å gi den de sjanser som trengs kommer du ingen vei med hunden!

Kanskje du har en liten historie om en god jakt dag som du vil dele med oss?
Kan trekke frem en liten historie fra jakta 2017/18 da jeg var i fjellet med en av mine
nåværende hunder, Kjørkjevatns Eetu. Hunden fant raskt fot og haren var på beina etter
ca. 20 minutter. Losen gikk fint og radig i bjørkebeltet og haren ble observert i en
setervei flere ganger. Men så tok losen en lengre strekning på vei ifra der jeg satt, jeg
registrerte vei tap på hundepeileren etter en stund. Det tok litt tid men tilslutt ser det ut til at Eetu ryddet opp i tapet og losen var i gang igjen, men nå dro det en helt annen retning (ifra meg).

Jeg begynte å bli skeptisk da losen gikk rett frem uten store krumspring i , 1,2 og nesten
tre kilometer og over en vei der det ble noe klunder for hunden. Bestemte meg for å ta
bilen å få stoppet denne idioten av en hund som hadde byttet til det jeg mente var
ulovlig losdyr for Eetu sin del. Da jeg nærmet meg der hunden var registrerte jeg nå at
losen var i gang igjen men det gikk ikke så glatt som tidligere. Jeg parkerte og gikk de
siste meterne frem og posterte i veien for å avsløre losdyret og få stramma opp hunden.
Losen passerte veien uten at jeg klarte å registrere hva som lå foran hunden, hadde jeg
sett en annen vei da det passerte? Jeg lot Eetu fortsette under tvil og det gikk opp i mot fjellet før det snudde ned mot veien igjen og imot min post. Før jeg rakk å tenke ferdig kom haran ned ei skjæring i veikanten, på ca. 30 meter lot jeg haglesvermen forlate patronen og det ble fall.. da Eetu jaget frem til fallet 6-7 minutter senere må jeg vel si meg rørt, stolt og litt skamfull over at jeg tvilte på Eetu. Skal man si noe om klokka så hadde vel den registrert mer enn nok til å notere 120 minutter lostid siden uttak.

Sikkert flere enn meg som har stusset litt på hvordan harene kan forflytte seg i vår
moderne tid å hva som er årsaken til dette undres jeg over her jeg skriver.
En flott opplevelse i fjellet og Eetu leverte det han skulle. Det er vel dette som gjør det
verdt alle disse timene i skogen fra hunden var valp/unghund.

Nå er det snart 21. august og Eetu og Marshall er klare for å nøste opp i harens
nattehopp, nok en valp er bestilt og det blir spennende å trene opp dette individet fra Solstrimmans kennel.
Skitt jakt!

Takk for at du delte dette med oss, vi ønsker deg lykke til videre med hundene og jakta.

Leif Håkon og hans hunder

HUNDER JEG HAR HATT

King/Arja/Milla/Ayla/Jens/Milla(nr 2), de «gode»

Laila, Pan og Matti, de «ikke fullt så gode»

Det startet egentlig med en hund som skulle være en dunker. Ei tispe som i løpet av tre høster med mange muligheter hadde en los på 20 min som «beste prestasjon». Da jeg skulle «i militæret» ble hun avlivet i 1966. Etter utdannelse og opphold i Bergen, ble min første «finne» anskaffet i 1975. Siden har det bare vært «finner».

Den første het Laila og ble kjøpt på Magnor. Til tross for en «kjendishannhund» i stamtavla, var hun nok ikke noe lovende emne. Da hun ble påkjørt og avlivet ved tre års alder, gikk turen til Ole Stenberg på Gran på Hadeland, en kjent oppdretter og «importør» av «finner» på den tiden. Med hjem var Kobberbakkens Pan, en trivelig valp som hadde enorm jaktlyst og et vidt søk, men som var en dårlig sporfølger og alt for trang. Dessuten viste det seg at han hadde en skadd sene i en framlabb, noe som gjorde at han slet ned en tå. 

Ny tur til Hadeland og Ole Stenberg. Han hadde tatt tilbake en tre måneder gammel hannvalp, som jeg ble tilbudt. Han havnet på Maura, en grov, klumpete valp. Kobberbakkens King, innavlet på Joko 73, noe som da skulle være en god garanti. Han ble «diger»! Opp mot 63 cm i boghøyde på det verste. Men han bedret seg og ble litt av en utstillingsstjerne. Fikk tre cert på rappen og fikk BIR av 76 «finner» på utstilling i Drammen. Han var overværsjager og var lite interessert i gamle spor i ung alder, Men fy f… som det gikk unna i los! På den tiden var effekten av revskabben merkbar, og det var ikke vanskelig ¨komme i fersk fot.. En hel haug med harer ble felt for han. Rekorden var 5 harer felt i los på en dag under «fjelljakta». Han var min første «dobbeltchampion».

Da King ble gammel måtte jeg skaffe en etterfølger. Også nå fra Hadeland, valget falt på hannvalpen Matti fra Reidar Myrvold på Gran. Han var fra et antatt godt kull, men ble den største skuffelsen jeg har hatt. Meget tidlig ute jaktmessig. Jeg måtte «kaste meg over han» etter 20 minutters harelos ved 3 måneders alder i juli.. Første hare skutt i los da han var 5 månder. Bra gemytt og eksteriør.  Men han utviklet seg til å bli en middels jakthund, og en «kontaktløs jaktidiot»!

Etter Matti kom Arja, hun var etter Jahn Hagens Jusi og Stensåsens Seppo. JCH med et herlig mål. NM deltaker i Vestfold. Ikke i fot på årets første nysnø den første dagen, og da hjalp det lite med full tid og en los til den andre,

Så ble det min første Milla. Henne kjøpte jeg som valp fra Svein Egil Gravrok. Hun var etter Kuuturan Hilla og Mettäjuntin Sakke. Milla var tidlig jaktmoden. Hun ble jaktchampion i Trøndelag før hun var 2 år gammel. Hun deltok i nordisk rasemesterskap i Finnland etter å ha blitt nr 3 på NORKILPA i høsten før. Var uheldig i Finland, med hare som dro på langtur den første dagen og 2 «loser i berg» den andre dagen. Hun vant DM i Østerdalen (med 416 konkurransepoeng!). Under påfølgende NM i Odalen lå hun på 4. plass etter den første dagen, men kom ikke i fot i styrtregnet den andre dagen.

Etter Milla kom hennes datter Ayla i hennes annet kull. Ayla var også tidlig jaktmode, og tok og sin første 1. EP før fylte 2 år i Trøndelag (manglet barmarkspremien, som hun fikk høsten etter). Hun ble nr 5 i NM i Telemark. Hun var den peneste bikkja jeg har hatt, NUCH SUCH og nordisk vinner i 2010.

 Neste hund er Jens, som er den eneste hund jeg har nå. Faren er Bossmålas Di2xxon (bl.a. Nordisk vinner). Også Jens var tidlig ute jaktmessig, NJCh før fyllte to år, da han fikk 1. EP etter 2 x «full tid» i Selbu. Neste sesong fikk han CACIT i Snåsa og CACIT som prøvevinner første dag på Møbelprøva i Finland. Noe som han gjentok to år senere i 2015. DM har blitt ødelagt av skader, infeksjon og uhell. Jens er Norsk, Finsk og Internasjonal jaktchampion og Norsk utstillingschampion.

Kr Milla ble kjøpt som valp i Mandal. Også hun svært tidlig jaktmoden. Jaktpremiert bare dager etter fylt 15 mndr, Ep-klar etter 2 x 1, Åp  på barmark. Ble NJCH med 1. EP etter 2 x «full tid» på Norsk Harehund sin prøve i starten av februar 2016 og Finsk Jch på møbelprøva litt senere i samme måned. Hun ble altså både NJCh og FJCh før hun hadde fylt  21 måneder! Milla har jeg senere vært nødt til å selge på grunn av alvorlig sykdom.

Jens og Milla har ett kull som lover godt, født juni 2016.

Å rangere egne hunder er ikke lett, men her må det bli Jens!

Arne Strandhaug

Vi starter med en artikkelserie om medlemmene våre i Romerike Harehundklubb. 

De forteller litt om seg selv, og hvorfor de driver med denne  hobbyen.

Vi starter med Arne Strandhaug fra Fenstad

Hei Arne, hva var det som gjorde at du startet med jakt med drivende hunder, og hvor gammel var du når du begynte?

Jeg har vært med i skauen siden jeg kunne gå, vokste opp med både far og Onkel som var lidenskapelige harejegere.

Min Onkel jaktet sammen med Olaf Haga og hadde flere kull med Dunkere i min oppvekst.

Min far kjøpte valper og den første hunden han hadde var en Hygen ved navn Rapp, da var jeg så ung at jeg husker ikke hvordan den var i skogen.

Senere kjøpte han en Dunker hann ved navn Prins, denne sammen med min Onkels Hagheimens Sang var de hundene jeg vokste opp med.

Onkel var aktiv både med utstillinger og jaktprøver, for min far var det jakt som gjaldt.

Vi bodde da på Årvoll i Oslo og hadde perfekte treningsforhold i Grefsenåsen.

Den tiden slapp vi mye om kveldene så det ble mye tunge øyelokk på skolen om høsten.

Hva slags hund har du? var valg av hunderase et bevist valg eller er det tilfeldig at du har denne rasen i dag ?

I dag har jeg to Finskestøvere Njch Sara og en tispevalp etter henne.

Kjøpte min første Bikkje i 1984,ei Finskstøver tispe Troya av Trygve Ødegård i Snertingdalen.

Det var min far som gav meg beskjed om å reise dit å kjøpe valp. han fulgte godt med så han hadde sett at Finskstøveren gjorde det bra.

Med unntak av en Scweiserstøver har jeg holdt meg til denne rasen.

Hva er det du sjekker når tiden er inne for og kjøpe valp ?

Og hva er det du ser etter når du reiser til en oppdretter for og plukke ut en valp?

Ved valpekjøp sjekker jeg linjene og går gjerne for bikkjer med sterk nedarvet jaktlyst. Har tro på at sjansene for å få noe brukbart er størst da.

Hos oppdretter ser jeg nøye på hvordan forhold valpene har hatt.

Ønsker at valpene har hatt god oppfølging og menneskelig preging, ønsker ikke valper som er vokst opp i et uthus uten kontakt med folk.

Har du hatt noen hund som i dine øyne har vært bedre eller på annen måte har utmerket seg mer enn andre ? Fint om du kan gi oss litt informasjon om denne/disse hundene og fortelle litt om hva det er/var som gjorde denne/disse spesiell ?

Av de bikkjene jeg har hatt vil jeg nok si at Prøyslias Troya som jeg kjøpte av Per Kristiansen på Moelven har utmerket seg.

Hun hadde en enorm jaktlyst og en sporforfølgelsesevne av de sjeldne. Hun var en uttaksekspert og hadde en enorm fysikk.

Hun ble ofte brukt flere dager i strekk, og vi gikk ofte ut med henne etter at de andre hundene enten hadde gitt opp, eller ikke fått ut. Det ble sjelden bomtur.

Hun var født rådyr ren, kunne sende avsted en Elg noen hundre meter som ung, som voksen jaget hun kun Hare.

Det er godt å tenke på at min far som var min beste jaktkamerat fikk oppleve ei slik bikkje.

Hva mener du skal til for å få til en bra drivende hund?

Jeg tror at for å få til ei god bikkje må man først og fremst ha et godt evne.

Videre tror jeg på at trening/ preging gjennom hele året er viktig.

Mener at det som ikke fungerer er vanskelig å få til når bikkja blir sluppet løs om høsten.

Hva syns du om utstillinger og jaktprøver for hundene våre?

Jeg mener at Utstillinger og særlig jaktprøver er viktig for våre drivende hunder.

På utstilling mener jeg at det bør settes størst fokus på ekseriør og bevegelser i og med at det er jakthunder.

Litt mye Brunt her eller svart der bør være uinteresant.

Jaktprøvene er jo det viktigste vi har å forholde oss til når det gjelder å kunne følge med de forskjellige linjene.

Men både dommere og Harehund klubbene må sette fokus på at dette er morsomt og oppmuntre til å delta.

Kanskje du har en liten historie om en god jaktdag som du vil dele med oss?

Vi var en kameratgjeng som jaktet i mange år i Rendalen. Som vanlig etter en kveld med nøye planlegging over en Lille en gikk jeg og to av gutta fra hytta i grålysningen til avtalt sted. Vi slapp Troya som straks slo ut og tok turen ned mot elva. Der begynte halen å gå så vi skjønte hun var på fot.

Hun fant rask utfæla og tråklet seg oppover over traktorveien og oppover lia. Gutta stod igjen der mens jeg fulgte forsiktig etter.

3-400m høyere opp kom beskriket og jeg så haran forsvant i stor fart opp gjennom skogen. Troya æuste godt på til losen gikk ut av hørehold for meg så jeg satte meg på sekken ved uttaket.

Fikk snart høre henne igjen og tenkte mitt da jeg skjønte haran tok turen over beita. Like etter smalt det to skudd. Jeg ventet på doten da haran kom forbi i stor fart med Troya i godt driv like etter.

Må tulle litt tenkte jeg, tok fram Walkien og spurte Roar, fikk du`n. Han kom jævlig fort så det ble bom det gutt, var svaret

Troya jaget godt og jeg og jeg lo litt for meg selv da jeg hørte han tok turen ned mot beita igjen. Og det stemte to nye skudd. Like etterpå kom haran forbi som ei kule så skudd var utenkelig.

Fram med Walkien igjen: Fikk du tatt den nå? Svaret var: Skjønner f… ikke dette, han satt rolig foran meg, og da det smalt dro den som ei kule.

Troya hadde ingen planer om å gi seg, hun klemte på på en ny runde, over beita og to nye skudd. Fram med Walkien: Fikk du;n Roar? Han kom litt ureint men synes jeg måtte prøve var svaret.

Kunne ikke annet en å le litt da. Losen gikk så det var en fryd å høre på, den gjorde langturen opp i lia en tur ,men var snart på vei ned mot beita igjen. Så smalt det to til fra Roar.

Like etter så jeg haran som en strek oppover lia. Fram med Walkien. Hvordan gikk det? Da kom svaret: NÅ HOLDER DU KJEFTEN PÅ DEG!

Troya ble koplet da hun kom på strengen: Noen hadde en artig kveld.